Bare la dem komme tegner et fascinerende portrett av en mor og kvinne. Det er en brutal, men vakker roman om døden, om det store og lille som utgjør et liv, om tosomhet og redselen for å stå igjen alene.

Tom drar inn i skogen. Her har moren hans flyttet inn i et gjengrodd hus ved en innsjø. De har ikke sett hverandre på to år, og nå har hun blitt alvorlig syk. Mens døden sakte sirkler inn moren, ser Tom tilbake på livet som har vært: hennes, hans, deres. Gjennom minner manes fram to liv preget av rastløshet, kjærlighet, og et visst talent for ulykke. Og nå er et av disse i ferd med å forsvinne, i skogen som gror igjen rundt dem.

Hva gjør man med den siste tiden man har sammen? Skal Tom fortelle hvor han har vært de siste to årene? Og hvorfor?