En studie av drøftinger og bestemmelser om muntlig språkbruk i folkeskolen (fra 1874 til 1925) Denne avhandlinga beskriver et emne som tidligere nesten ikke har vært behandla i norsk språkhistorieforsking. Mens de fleste arbeider innafor nyere norsk språkhistorie har skriftmåla som emne, tar denne boka opp forhold som har med talespråket å gjøre. Norge er nær sagt aleine om å ha en lovbestemmelse som retter seg mot normering og standardisering av skoleelevenes heimlige talemål. Forfatter-en drøfter bakgrunnen for denne særnorske bestemmelsen, som første gang blei fastslått av Odelstinget i 1878, og viser at det til tider har stått hard strid om den både på lokalplan og sentralt i forholdet mellom departement, regjering og storting. Disse stridene avdekker ulike syn på og holdninger til spørsmålet om bruk av dialekt og standardisert talemål, og på dialektenes rolle i normeringa av de to skriftmåla. Talemålet i skolen kaster såleis nytt lys over viktige områder i nyere norsk språkhistorie.