TIL BERNT CON AMORE

Våren 1986 satte Det historisk-filosofiske fakultet ved Univer-sitetet i Oslo i gang forskerutdanning for sine forskerrekrutter. Man ble inn delt i grupper etter fagområder, én faggruppe var språkviten-skap og filologi. Det var ca. 15 stipendiater og vit-ass'er i den grup-pen; og noen hovedfagstudenter. Ett av tilbudene var et skrivekurs kalt "viten skapelig skriving". Lederen for det seminaret/kurset var Bernt Fosse støl.

Det er ingen overdrivelse å si at mange møtte både med for ventning og en viss skepsis. Kunne nå dette være noe å bruke verdi full tid på da? Det ligger jo en masse forskning som venter på å bli gjort. Også Bernt gikk nok til dette seminaret med blandede følelser. Hans oppgave var jo å sveise sammen 15 selvbevisste forskerspirer som kom fra så spredte fagområder som gresk filologi, arabisk, barne språkforskning, runologi, irsk, fransk/afrikansk, oversettelsesteori, navnegransking og leksikografi. Disse skulle han lære å skrive sitt fag. Skrivehemninger skulle bygges ned, bevisstheten omkring alle faktorer som spiller inn i skriveprosessen skulle bygges opp. For alle sammen parallelt; uaktet den relativt store spredningen i fagområder.

Vi som kom fra det nordisk/lingvistiske fagmiljøet, var nok mindre usikre på om dette kunne bli utbytterikt enn de som aldri hadde sittet under Bernts kateter før. Vi kjente ham jo. Men også vi lurte nok litt på hvordan han ville takle en så heterogen gruppe indi vidualister som vi utgjorde i utgangspunktet.